Hyperemesis Gravidarum - ikke noe å spøke med!

Jeg tenkte for de som mener at det å være gravid ikke er å være syk kanskje skal se alvoret i det å være alvorlig svangerskapskvalm.  De fleste opplever jo kvalme og det er ikke ok for noen, men så har du de som får det så ille at man rett og slett ikke klarer å ta vare på seg selv den tiden det står på. Har skrevet litt om hvordan jeg har opplevd det de siste månedene, men jeg vet at det finnes jenter som har det langt værre. All ære til dere som har overlevd et helt svangerskap med dette!
Har til tider tenkt at kanskje jeg er ekstra pysete som ikke klarer å jobbe, alle andre jobber jo av og på når de er gravide. Er jeg virkelig så skjør ? Har alltid ment jeg har høy "sutreterskel" så hvorfor har jeg da vært sengeliggende fra 18.mai til nå ? Jeg elsker å jobbe og kundene mine betyr så utrolig mye for meg, men jeg har rett og slett ikke klart å være noe annet sted enn i sengen. Jeg er jo "bare" gravid og det er jo ikke en sykdom.

Bare 0,1 - 1 % av gravide får denne diagnosen, et annet sted stod det 3 kvinner av 1000 fødende. Før var det stor fare for å dø, men i dag er det enkelt ved sykehusinnleggelse å sørge for at dette absolutt ikke skjer gjennom rehidrering. Hvordan oppleves denne gravidarumen ? Jeg kan bare fortelle om meg selv og de opplevelsene jeg har gjennom to svangerskap med HG. Skriver litt om de første to månedene med dette i mitt 2. svangerskap, mer enn det blir alt for mye å skrive.. Anyway :
Alt av drikke og mat kommer opp, alt smaker kvalmende og lukter skaper brekninger og oppkast. Selv kaster jeg fortsatt opp ( er 4mnd på vei) av lukter ( stekt mat, sigarettrøyk, tøymykner, hundemat, våt hund + + )Hm.. ikke så uvanlig normal svangerskapskvalme det vel! Nja.. Etter tre uker med oppkast hadde jeg gått ned 6kg, synet begynte å bli rart og jeg sov konstant. Våknet flere ganger i timen av at jeg kastet opp og var ufattelig sulten. Forsøkte spise litt, men spiste jeg et knekkebrø var det som om tre stk kom opp igjen.  Jeg klarte ikke konsentrere meg mer enn et par minutter, klarte ikke svare e-poster og snakke i telefon ble jeg utrolig sliten av. Utrolig vanskelig å skulle følge opp e-poster og telefoner.. Jeg var så sliten, kan ikke beskrive det. Mer sliten av å ligge i sengen i ukesvis enn når jeg danser og trener meg gjennom dager og kvelder på jobben. Jeg sluttet så gradvis å tisse. De første ukene var jeg kanskje på toalettet to ganger i løpet av en dag og kveld, men så stoppet det helt i flere dager. Mer eller mindre omtåket begynte jeg vel å innse at dette var litt kritisk og bestemte meg for å få i meg væske koste hva et koste vil, når det går utover syn og konsentrasjon er det ikke bra. Med helvetes hodesmerter krabbet jeg fra soverom til kjøkken for å få i meg vann. Fylte et glass og drakk minislurker.  Etter å ha fått i meg to slurker vann vrengte magen seg, men jeg tvang det i meg for jeg kjente at dette rett og slett var farlig. Kroppen støtet  nå fra seg absolutt alt og opp kom blodig slim. Jeg krabbet tilbake på soverommet og ba om få slippe hodepine, magemserter og kvalme. Følte jeg hele tiden falt ut av sengen selv om jeg lå midt i den og uansett dosering på medisinene så kom det opp skum, blodslim og galle ( sorry....). Espen jobbet i denne perioden fra 09- 22 hver dag.  Denne dagen var han hjemme 23.00 . Jeg husker når han kom inn døren på soverommet som om det var i dag... Hele meg kolapset både innvendig og utvendig. Jeg hadde jo en niåring å passe på og hennes kusine som jeg var barnevakt for. Når Espen kom kunne jeg bare slippe følelsene løs og slutte å være tøff og sterk for jentene og gråte. Espen ringte legevakten. De ville sende ambulanse med en gang, men stakkars jenter i hus og naboer... Jeg mener, jeg var jo tross alt BARE gravid og det finnes grenser for hvor dramatisk det skal være å bære frem et barn. Vi tok bilen. Værste bilturen i hele mitt liv ventet foran meg. Migrene og oppkast i flomlys på vei til sentrum, det er herlig det!   Jeg kom inn som hastepasient så det tok ikke lang tid før jeg satt der med slanger i armen og endelig kunne "drikke" igjen. For første gang følte jeg noen forstod hvor jævelig dette var  ( Espen og Stjerna har no skjønt det, stakkars.. ) for legen hadde samme lidelse i 8 måneder når hun var gravid, takk gud !! Ikke en gang min egen fastlege eller gynekolog har tatt meg helt seriøst før etter innleggelsen. Gråt på ultralyden hos gynekologen og ba henne sjekke ut innleggelse , men jeg fikk beskjed om å ringe tilbake om det ble værre... VÆRRE ?!!?!!  Uansett på legevakten ble prøver tatt og det var masse ketoner i urinen ( farlig når man er gravid ) og jeg hadde elektrolyttfeil i kroppen. Så da ble jeg lagt inn- svimmel og skakkjørt mildt sagt og allikevel- ingen hodepinetablett, trodde jeg skulle falle sammen. Men intravenøst hjalp litt. 3 liter saltvann gjennom nål var den beste medisin og en liter glucose gjorde at ketonene forsvant gradvis.  Man skulle tro at fire liter væske i kroppen gjorde at jeg tisset ustanselig, men kroppen tok opp alt sammen og jeg var ikke på toalettet før over et døgn senere. Huff.. Jeg manglet det meste av viktige vitaminer og fikk sprøyter i et kjør med ditt og datt. AU! Hauger med blodprøver ble også tatt og det er utrolig at ikke alt saltvannet sprutet ut gjennom alle hullene.. Neida.. Spøk til alvor. Ukene etterpå var tøffe, med opp og nedturer. Jeg skriver ikke så mye mer for det er egentlig det samme. Mange har vært snille og vært barnevakt for Stella så hun har blitt litt skånet for all dritten i vår og sommer. Hun elsker å sove borte så hun har vært fornøyd og jeg har ikke trengt å ha dårlig samvittighet for  at jeg ikke  har kommet meg ut av senga . TUSEN TAKK til dere som har stilt opp, har ikke ord!!!   Espen har vært helt fantastisk. Jeg er så forelsket ( as always...) og vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Jeg har fått frokost på senga hver dag i flere månder og han har gjort alt i sin makt for å stille opp. Han har avlyst sin egne ferie til Nordnorge med sine venner for å være med meg, holdt seg inne når sola har stekt og alle tar en utepils og masse mer.. Jeg er målløs.. Tykt og tynt sier jeg bare... Elsker den mannen og er så  glad jeg kan gi han det barnet han har ønsket seg i mange år. Nok romantisk kliss..

4måneder +. Endelig gått opp noen kg igjen etter å ha tatt av nesten 10kg de første tre månedene. Såååå happy!

Nå har jeg passert fire måneder og endelig har jeg kommet til et nytt stadie. Kun morgenkvalme i noen timer og migrene ! Fire måneder var det som skulle gå før jeg kunne gå i butikken, gå tur med hunden, få besøk, ja leve "normalt". Jeg tåler jo ingenting da, blir helt utslitt av det minste ( PT søker kondis..flaut...) og har det best hvis jeg ligger horisontalt. Jeg har et par migreneannfall i uken og har en følelse det vil fortsette, men kniper tennene sammen for den værste perioden er nå over. Har gått opp igjen så nå veier jeg det jeg gjorde når jeg ble gravid. Leppene mine er klare for å kysse igjen ( etter dehydreringen og all oppkast hadde jeg blodige sår). HAHA, ja jeg ler nå- det er jo nesten over, takk GUD!  Jeg skal ikke ha flere barn for denne opplevelsen er langt utenfor min komfortgrense. Jeg er uhyre opptatt av en sunn, sterk, frisk og ikke minst glad kropp og de siste månedene har vært kroppen vært alt annet enn det. Jeg har vel vært grundig deprimert de siste to månedene da jeg har følt jeg har mistet meg selv og livet mitt.. MEN, jeg er ikke der nå. Jeg er nå på vei tilbake. Jeg smiler og ler masse med Espen og Stella og kan gråte litt helt plutselig av glede fordi jeg ikke har kastet opp på mange timer! Jeg har i to dager kunnet drikke et helt glass med vann uten å bli syk og i går hellte jeg i meg SOLO og det smakte sååååå godt, blir nok et par glass i dag også -lykke!  Bare det at noe smaker godt igjen...  Jeg klarte til og med å lage middag sammen med Espen i går deeeet er stort fremskritt.

Nei.. det å skrive litt om månedene er min måte å få ut litt frustrasjon, litt dagbok. Helt uinterresant for andre, men nå som jeg har skrevet det ned føler jeg faktisk at jeg er over på et nytt stadie. Om jeg får to dager med oppkast og migrene nå så skal jeg komme gjennom det uten problemer for det som har vært kan ikke komme tilbake nå, det over. Ny epoke på vei :O)

Ha en glad dag alle mann!!